Menneskerettslig beskyttelse av retten til sivil ulydighet
Miljøaktivister verden over kaster mat på og limer seg fast til kjente kunstverk i ulike sivile ulydighetsaksjoner. Joachim Skahjem, tidligere medlem i Stopp Oljeletinga, en av aksjonistene bak vandaliseringen av Monolitten, deltok i Debatten på NRK i forrige uke og ga uttrykk for at han ikke utelukket at bruk av vold i klimakampen, og at liv kunne gå tapt i aksjoneringen.
Uttalelsene møtte sterk kritikk fra de andre representantene fra miljøbevegelsen som deltok i debatten. Men hvilke former for aktivisme og demonstrasjoner nyter egentlig menneskerettslig vern? Denne artikkelen går opp noen relevante avveininger og avgjørelser som er avsagt i Høyesterett og EMD de siste årene.
Avgjørelsene viser at ytrings- og forsamlingsfriheten beskytter adgangen til å ytre seg ved demonstrasjon og aksjonering, også gjennom sivil ulydighet. Så lenge aksjonen er fredelig, er den i utgangspunktet beskyttet av både Grunnloven § 101 og Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 11. Dette medfører at inngrep gjennom for eksempel sanksjonering og bøter, krever reelle vurderinger av om sanksjonen er oppfyller menneskerettslige inngrepsvilkår hvor forholdsmessighetsvurderingen ofte vil være avgjørende.
Voldelige aksjoner har imidlertid ingen menneskerettslig beskyttelse. Dette er fordi voldelige demonstrasjoner undergraver det formålet som begrunner forsamlingsfriheten, nemlig adgangen til fri meningsbryting i et demokratisk samfunn. Også i tilfeller uten bruk av vold, har myndighetene større adgang til å gjøre inngrep gjennom aksjoner eller bøter jo lenger utenfor kjerneområdet til artikkel 11 aksjonistene beveger seg.
